Idag har jeg vært på 32 ukers ultralyd. For første gang dro jeg faktisk alene, det har faktisk ikke skjedd så langt i svangerskapet. Siden jeg har en historie med spontanaborter hadde jeg ultralyd hver uke de første 16 ukene. Om ikke Magnus kunne være med, hadde jeg alltid med en venninne fordi jeg var livredd for at jeg var der, fikk dårlige nyheter og ble sittende der alene. Men i dag prøvde jeg å “snu tankegangen min” og samlet motet til å dra alene.
.
Her i Telemark har man ordinær ultralyd i uke 18, men man har også rutineultralyd i uke 32. Det hadde vi ikke da jeg gikk med Thea, men jeg er kjempe glad for at de har det her i Telemark. På ultralyden i uke 32 sjekker de flere ting som f. eks vekst på barnet, leie på barnet, mengde fostervann eller eventuelt andre ting som blir oppdaget. En ekstra sjekk rett og slett for å følge med på utvikling og om barnet har det bra i magen.
.
Jordmoren var kjempe koselig og tok meg godt i mot. Vi snakket litt først, så la jeg meg på benken. Hun startet med å kjenne etter leie… Jeg var veldig spent, siden lillebror lå i seteleie for et par uker siden. Hun kikket på meg å så litt skeptisk ut da hun sa; “Jeg er nok veldig redd for at han ligger med rompa ned fortsatt ja, fordi jeg kjenner at det er ganske avlangt her nede rett over symfysen”. Så tok hun frem ultralydapparatet for en nærmere titt…
.
.
“NEI, der tok jeg jammen feil gitt. Han ligger med hodet ned som bare det her!”. Og ikke bare lå han med hodet ned, han lå VELDIG langt ned med hodet og har virkelig gjort seg klar for utreise. Hun fortalte at hodet lå så utrolig langt ned i bekkenet at når hun kjente på utsiden, så kjente hun skuldrene (!!) og trudde derfor var rompa. Så rett over symfysen ligger altså skuldrene, og da sier det seg selv hvor langt ned hodet ligger? Oi oi oi… Ja, han lå til og med så langt ned at hun ikke fikk ultralydapparatet langt nok ned slik at hun fikk målt hodestørrelsen. Hun sa at det var et veldig godt tegn at han lå så langt nede alt, og hun sa at hodet var så godt som festet alt.
.
Videre målte hun magemål, både på langs og på tvers og hun målte lengde på lårbein. Utregningene viste at han lå helt på gjennomsnittet til så langt jeg var på vei - altså helt perfekt. Jeg hadde godt med fostervann og morkaken ligger helt øverst i livmoren, mot bakre vegg. Han lå jo med hodet ned MEN han lå med nesa opp akkurat som storesøster. Jordmoren sa at sjansen for at han snur seg til seteleie er så å si på null. At han snur nesa ”rett vei” (altså nedover) er noe større – men allikevel også ganske lite sannsynlig. Så jeg må nok regne med å føde en stjernekikker denne gangen også.
.
 |
| Bildet jeg fikk med hjem i dag :) Profilen hans med nese og munn! :) |
.
”Problemet” med å stjernekikkere er at de kommer med den største delen av hodet først og derfor er ofte pressetiden lengre mer barn som ligger i den stillingen. Det fikk jeg erfare med storesøster. Da hadde jeg aktive pressrier i 1,5 time før hun endelig kom, rett før de skulle til å bruke tang. Hun brukte også lengre tid enn normalt på å komme langt nok ned i bekkenet men hun kom tilslutt, uten tang og sugekopp – men jeg ble klippet 5 cm.
.
Jeg hadde en fin fødsel sist, ingen tvil om det. Selv om innspurten var tung og lang med ufattelig mange pressrier så hadde jeg en fin opplevelse av det, som gjør jeg gleder meg til å gå igjennom det en gang til. Så klart gleder jeg meg ikke til smerter, men jeg gleder meg til den spenningen som er under en fødsel, og ikke minst øyeblikket når babyen kommer ut. Samtidig gruer jeg meg også. Jeg gruermeg til ”tiden før” vi er på sykehuset. Det å gå å vente på at det skal skje noe og ikke ha kontroll på sin egen kropp er ekkel. Å ikke ane når det skjer, hvordan det skjer og hva som skjer skremmer meg, og jeg er redd for at jeg f. eks er alene hjemme og ikke kommer meg noen plass, eller at det plutselig går så fort at jeg ikke rekker frem til sykehuset som er 30 minutter unna. Samtidig som alle disse tankene flyr prøver jeg heller å fokusere på tiden PÅ sykehuset,
og selve fødselen der. For å sortere alle tankene mine skal jeg imorgen på en fødselsforberedende samtale, så det blir veldig greit.
.
Formen ellers er så å si fin, men jeg kjenner at kroppen ikke er helt på lag lengre. Jeg merker jeg blir tyngre og kroppen blir fortere sliten. Jeg er mer trøtt og jeg trenger mer søvn og mer avslapping. Nå er ferien over, Thea er tilbake i barnehagen og Magnus er i gang på jobb igjen. Nå er det min tur til selvpleie og permisjon, og det skal bli godt. Blir godt å ha tid hjemme til å gjøre det jeg vil, i mitt tempo. Desverre for kroppen min sin del har jeg blitt bitt av “perfeksjonistbasillen” her hjemme om dagen, og jeg går å rydder og ordner hele dagen og føler aldri det blir bra nok. Fy fy…♥ ♥ ♥ ♥ ♥
.
Ellers kan jeg meddele at Jorid som driver Hjertet Design og jeg er fult i gang med den nye bloggen og det blir SÅÅÅ bra! Jorid er jo bare en fryd å jobbe med, selv for en perfeksjonist som meg. Synes litt synd på henne, slik som jeg pirker! :)
1 Kommentar på “32-ukers ultralyd”